Boxerens opprinnelse
 

Dette året (1895) ble den Tyske boxerklubben grunnlagt. På generalforsamlingen den 14.januar 1902 ble den første rasebeskrivelsen for den tyske boxeren vedtatt. I 1904 ble den revidert og
noe forandret. Denne rasebeskrivelsen er grunnlaget for dagens boxerstandard.

Hunden, menneskets første husdyr, har fulgt mennesket i over 15000 år. Gjennom alle disse årene har den hele tiden måtte tilpasse seg menneskets forskjellige behov. Det finnes ingen andre dyrearter hvis ytre har så stor variasjon som "Canis Familiaris", hunden.

Det er kjent at det gamle krigerske folket Assyrerne, hadde store tunge bredsnutede hunder som ble brukt som angrepshunder i krigene de førte. En av anene til vår boxer er Tibetdoggen. Aleksander Den Store (356-323 f.Kr.) brakte disse hundene med seg hjem etter et felttog i India. Etter krysning med Brittanske dogger rundt omkring det 3. århundrede, oppstod mastiffene. Samtidig ble også Bärenbeisser (Bjørnebiter) og Bullenbeisser (Oksebiter) nevnt. At det er en sammenheng mellom disse mastiffene og beisserne er uomtvistelig.

De umiddelbare forfedrene til våre boxere er den lille, eller Brabanter Bullenbeisser. Datidens oppdrett lå mest hos jegerne, som brukte disse små kraftige hundene til jakt. Bullenbeisserens oppgave var å angripe viltet som var drevet sammen av lette sporhunder, holde viltet til
jegeren kom og fikk avlivet det enten med klubbe, spyd eller pil og bue. Til denne oppgaven trengte man en hund med en bred snute og underbitt. Enhver Bullenbeisser som hadde dette varemerket var velegnet til sin oppgave, og ble da også videre benyttet i avl, slik at man kunne videreutvikle disse bruksegenskaper. På denne tiden hadde man ikke kjenskap til genetikk og alt hva det innebærer, det ble avlet på erfaring.

Selv lenge etter at geværet ble oppfunnet, holdt denne jaktformen seg, men nå som en ren sport for adelen. Disse hundene var alltid ensfarget gul eller tigret. Det var først da den engelske bulldoggen ble avlet inn at man fikk hvite tegninger på disse første variantene av boxeren.

Mye taler for at bullenbeisserens, the bullbaiting, opprinnelsesland var England. Dronning Elisabeth I (1533-1603) fortalte sin far Henrik VIII (1491-1547) om sin lidenskap for bullenhetze. Bullbaiting fantes i det gamle Britannia. Det kan til og med stadfestes når deres grusomme sport med bullbaiting startet. Året var 1209 og datoen 12.november.Stedet Stamford Castle i Linconshire og det var Lord Warren av Stamford som skal ha startet det hele.

Dyrekampene mellom okser og hunder ble i daværende Britannia en ren folkeforlystelse, og etterhvert spredte denne folkeforlystelsen seg også til kontinentet. De beste, til denne for oss groteske forlystelse, var den mindre Brabanter Bullenbeisser. I disse kampene, eller skal vi si forlystelsene, hadde de mindre, men likevel fryktinngytende og uredde hundene, lettere for å overleve enn de store og mye tyngre Danziger Bärenbeisser.

Om utseendet til disse hundene skrev Hans Friedrich vom Flemming i 1719 i sin bok "Der vollkommene Deutche Jäger" om bjørne og oksebiteren:
"De er av middels størrelse, tungt bygget, med kraftig bryst. Stort hode og kort opptrukket snute. Ørene blir klippet mens de er små, og også halen.De føres i kobbel og vennes til jakt på middelsstore villsvin før de trenes til bjørnejakt. Er det lite bjørn, læres hundene til å forfølge okse eller tyr. De brukes også som vakt- og båndhunder. Deres groteske utseende er i seg selv nok til å gjøre dem til gode vakthunder. De fleste av dem har korte snuter med stor munn og underbitt. De har gule og brune striper, ser sinte ut, og synes å være arge".

Boxerens underbitt er altså et trekk som er mye eldre enn den moderne raseavl. Fra 1700 og første del av 1800 tallet har vi flere vitnesbyrd både i tekst og tegninger som viser at denne okse/bjørnebitertypen har hatt relativt konstante typetrekk, og som vi i dag finner igjen hos boxeren. Det er liten tvil om at disse århundredes bruk har formet hodetypen. Det relativt korte kjevepartiet ga kraftige kjevemuskler og bittet større kraft. Den inntrykte tilbakelagte nesebrusk ga større pustemuligheter når hunden hang seg fast i oksens mule.

Under den Franske revolusjonen (1789-1795) ble fyrstedømmene i Tyskland oppløst, og de adelige jaktselskapene tok slutt. Bullenbeisseren fikk da andre oppgaver. Den ble en hund som bønder og slaktere benyttet til å holde orden på storfeèt.
Å holde nyttekveg var i det 16-17 århundre en viktig del av landbruket i Europa. Den gang fantes det kjempestore flokker av sau og kveg som ble gjetet, drevet og beskyttet av hunder. Disse hundeartene, man kunne jo ikke snakke om forskjellige raser ennå, holdt hjordene samlet på heidene, drev dem til markedsplassene, og var vakthunder mot ulv og tyver. Målet for disse store hjordene var enten markedsplasser eller likegjerne slakteplasser.
På de store slakteplassene fantes det også slaktehunder. De hadde den gang kun en oppgave, en oppgave som ble holdt hemmelig. De ble sluppet løs på oksene, som var balstyrige og ville, og måtte dempes før slakterne kunne nå dem. Måten dette ble gjort på var at disse modige hundene med den brede snuten og kraftige brede bittet, angrep oksene. De bet seg fast i mule og strupe, og hang der til dyret var så svekket at slakteren kunne gå fram og drepe det.
Bullenbeisserne, som er boxerens direkte forfedre, fantes som slaktehunder over hele Europa fra Spania i sør til Polen i nord. Den spanske forfatteren av Don Quijote, Miguel de Cervantes Saaverda, skrev rundt år 166 om Berganza, bullenbeisseren fra slakteriet.

Vi har mer eller mindre omtalt den lille Brabanter Bullenbeisser som boxerens opphav. Det fantes også en større art, nemlig Danziger Bärenbeisser som også har hatt sin innvirkning på boxerens utvikling.

Samfundet forandret seg og hundens opprinnelige arbeidsoppgaver ble borte. Bullenbeisseren hadde imidlertid gode egenskaper som vakt- og familiehund. Dette reddet den fra å dø ut. Gjennom blanding med den importerte Engelske bulldog, som lignet sin tyske fetter mer enn i dag, fikk hunden sin tunge kroppsbygning, det korte massive hodet og de hvite tegningene.

Nye transportformer ble skapt. Jernbanen ble et effektivt transportmiddel, og det gjorde mange av de gamle hundetypene mer eller mindre avlegse. Så skjedde for denne og adskillig andre hundetypers vedkommende omtrent samtidig, dvs i løpet av samme halvårhundre, og hunden ble avlegs som brukshund, slik at hundetypens eksistensgrunnlag var truet. Helt andre strømninger gjorde seg gjeldende og førte til en ny interesse og form for hundeavl, nemlig raseavlen.

Tross sin blodige forhistorie, ble boxeren raskt populær på grunn av sitt trivelige men fryktløse temperament og sin store lojalitet. Som tidligere nevnt ble det allerede i Tysk Boxerklubbs grunnleggingsår 1895, fremvist ca. 50 boxere på en utstilling i München. Det var altså tilstede en viss bredde potensielle avlsdyr. Likevel baserer neste alle dagens boxere seg på blodslinjer fra Wotan I (stambok nr. 46), en tigret hannhund med typisk hode, men dårlig bakpart.                 Flock von Salvator (stambok nr. 14), en gul hannhund med god kroppsbygging, men ikke så god hodetype. Mirzl (stambok nr. 44), en rød/gul tispe, og Meta v.d. Passage (stambok nr. 30) droplet tispe med stor fruktbarhet, som sammen med begge hannhundene brakte fremragende etterkommere. Paring av disse fire hundene med hverandre og deres etterkommere i innavl med hverandre, dannet grunnlaget for den fremtidige avl av boxer.

Allerede i 1907 ble den første boxeren importert til Norge. Grosserer Adelsten Jensen importerte en hann og en tispe. Hannhunden, Harry v.d. Trausnitz, var sønnesønn av Wotan I og Meta v.d. Passage. Tispen Meta, var sønnesønnsdatter av en annen tysk pioner, Bosko-Immergrün (stambok nr. 24).